Vårmyter

Årstiden het vasantah på sanskrit, bahar på persisk, vesna på gammelslavisk og vár på gammelnorsk - et ord vi har tatt i gjenbruk som vår, istedenfor det danske forår, korrekt norsk på Ibsens og Bjørnsons tid, en ekvivalent til franske printemps og italienske primavera. Engelske spring antyder sprang eller tidlig stadium - og greske Ανοιζη (ániksi) betyr åpning. Det begynner, det springer og det åpner seg!

Langt fra alle artikler i denne avdelingen av Mytekalender er knyttet til våren som årstid, men noen er det. Årstidene er ikke bare en praktisk inndeling. Jordbruksrevolusjonen la en gang grunnlaget for sivilisasjonen, kraft til å foreta seg andre ting enn de nødvendige, tid til å kikke på stjernene, økonomi til å bygge byer og overskudd til å finne opp hjulet. Med dette kom en erkjennelse av at årstidenes gang er grunnlaget for alt vi forbinder med det menneskelige samfunnet og dermed for hvem vi er. Den slags blir det ritualer av, som de gamle nyttårsfestene, grekernes årlige feiring av Dionysos, Jesu død og oppstandelse, fasten og karnevalstradisjonene. Og den plass noen av disse vårmytene forsatt har i menneskesinnet, tilsier at erkjennelsen fortsatt lever.

Den såre og selvstendige myten spreller og vrir seg unna en eksakt definisjon. Slik den verken kan forklares, tolkes eller forstås fullt ut, kan den heller ikke nøyaktig avgrenses. «Fortellinger om guder,» står det i leksikon, men ingen vil benekte at fortellingene om heltene Thesevs eller Faust er myter og Thesevs var ingen gud, og Faust bortimot det motsatte. Gresk μνϑος (mythos) betyr ganske enkelt fortelling. Men myten er ikke en hvilken som helst fortelling. Platon skilte mellom de gyldige, evige ideene og de langt mindre konsistente eventyr, sagn og historier fra det mytologiske univers. Slik kom myte i dagligtale til å bety en allment godtatt liksomsannhet, en kollektiv illusjon, en felles oppfatning som ved nærmere undersøkelse viser seg ikke å stemme. Den amerikanske forfatter Betty Friedan skrev i 1963 The Feminine Mystique, på norsk Myten om kvinnen, et historisk oppgjør med forestillingene om at en kvinne bare kan bli lykkelig ved å realisere seg selv gjennom sin mann og sine barn. Friedans prosjekt er å avdekke myten, avsløre «sannheten» som falsk. Og det er slik ordet brukes mest: «Myten om spreke nordmenn står for fall».

Men myte slik betegnelsen brukes i tale og skrift som omhandler religioner, mytologier, ideer og kulturhistorien, og i denne boken, er noe annet. Problemet og det som øker forvirringen er at det er ikke noe helt annet. En myte i denne mer faglige forstand er ikke sann den heller, i betydningen etterprøvbar i den faktiske, empiriske virkelighet, eller rettere, i regelen ikke. I regelen betyr det heller ikke så mye, for mytens sannhetsgehalt ligger på et annet plan enn det vi kaller det faktiske.

Selv om myten ikke lar seg nøyaktig definere, går det an å komme frem til visse kjennetgn. Dette er de jeg foretrekker: En myte har et element av noe som tilhører en annen virkelighet enn den erfaringsbaserte. Som oftest springer den ut av en religion eller en religiøs forestilling, men den hopper gjerne ut av og lever lenger enn religionen. Et eksempel på at den lever helt utenfor, finner du i fortellingene om Titanic, skipet som ikke kunne synke. Men det viktigste kjennetegnet ved en myte er at den fester seg i det kollektive minnet, overlever generasjoner og holdes ved like i gjenfortellinger som varierer med kulturen og samtiden.

Hvis man sammenligner myter fra forskjellig tider og himmelstrøk, kan man finne fellestrekk. Det er ikke så merkelig, heller ikke at mange grunntemaer går igjen - som et problematisk kjærlighetsmøte, en reise med mange hindre - eller historien om hvorfor alt er som det er. Men noen av fortellingene ligner hverandre så mye at man kan si at det dreier seg om de samme fortellingene med variasjoner. Mytehistorien vrimler av jomfrufødsler og døde og gjenoppståtte guder. For noen vil det kjennes som et tap å oppdage at deres religion ikke er unik, for andre vil det tvert om fortone seg som en seier at den settes i en kosmisk sammenheng. Uansett er myte i denne sammenheng ikke noe negativt ladet begrep som har til hensikt å desavuere religionen, men et beskrivende ord.

Joseph Campbells tanker om at mennesket er et hjelpeløst dyr som trenger mytene for å klare seg gjennom livet og at de handler om bevissthetens forvandlende kraft, er inspirerende for oss som umiddelbart kjenner at disse fortellingene taler til oss på et helt fundamentalt plan. Men de taler til oss på mange plan. Fortellingene om helgenene Patrick, Jeanne d'Arc og Gudmund Arason er også deler av Irlands, Frankrikes og Islands nasjonale historie. Bildet av Hans Nielsen Hauge i åkeren preger norske skolebarn med sin lavmælte appell om tålmodighet og alvor.

Flere artikler i Mytekalender har andre kilder enn religionen. særlig de siste 500 år har enkelt vitenskapelige nyvinninger banet seg vei inn i den mytiske bevissthet. Kopernikus produserer ingen nye myter (hvis vi ikke kan kalle grunnfortellingen om hvordan universet ser ut, en myte), men snur opp ned på verdensbildet så mange av de gamle mytene må forstås og fortelles på nytt. Freud avdekker at mennesket er underlagt mørke krefter med forgreninger til hele vår historie og ikke minst til mytologien. Enkelte forfatter produserer eller reproduserer myter for sin tid. Strindbergs angrende hovedperson gjør i anger og bakfyll sin egen versjon av Paulus' reise til Damaskus og skjebnesvangre møte med frelseren. Walt Whitman er en av de gudbenådede diktere som bidrar til å gjenoppvekke livsfølelsen ved å gi oss poetiske bilder samtiden kan forstå.

Mytekalender begynte som et program i NRK P2 i 2005. I skrivende stund har det pause fra radioen, men vil trolig komme tilbake i overskuelig fremtid. Denne boken er den andre i en planlagt serie på fire årstidsbind med Mytekalender i prosa. Etterspørselen har vært stor og henvendelsene mange. Hver enkelt tilbakemelding er av betydning som inspirasjon i et gledesfylt, men omfattende arbeid.

Etter et foredrag i et kirkeakademi for noen år siden ble jeg for første gang spurt: «Hva er ditt budskap?» Senere har dette spørsmålet kommet flere ganger. Men jeg har ikke noe budskap. Det er mulig at myter er viktige, men ordet viktig minner meg om slitne lærere med vennlige, men oppgitte blikk og foreldede skolebøker som gir deg lyst til å lese Donald isteden. Jeg kan ikke fornuftsmessig forsvare at jeg bruker flere år av mitt liv på å arbeide med og videreformidle myter, men jeg vet hvorfor jeg gjør det. Det er enkelt. Jeg syns det er så morsomt at jeg kan ikke la være. Å knytte seg til vårt felleskulturelle tankegods gir meg en helt spesiell, stille, boblende og ikke helt lett forklarlig lykke. Mitt håp er at leseren kan finne sin glede.

Terje Nordby